Det store temaet nå, er om innbyggerne i Tresfjord er i stand til å produsere unger på løpende bånd! Bare slik kan skolen og bygda reddes, sies det på kommunestyremøtene. Innbyggertallet har minket i mange år nå. Desto flere unger må de gjenværende sette til verden. Og det haster, for om noen år vil kommunestyret flytte alle barna ut av den lokale skolen. Unge damer i fertil alder velger en bygd med skole til sine barn. Snart er Tresfjord bebodd av «annenrangs» innbyggere som hverken kommunestyret, eller noen andre for den del, bryr seg noe særlig om.
Mange av de gamle her i bygda er trygdet eller pensjonert, og bidrar dermed lite til kommunekassa. Vi kjøper også stadig mindre lokalt, for vi må ut og lete etter de gode tilbudene, så fattige vi er. Våre damer har hatt sine barn, og de barna har for lengst flyttet ut av bygda. Vår gamle kjære kan ikke få unger lenger. Men vi gamle kara’n kan, men vi hverken har råd, tør, eller får lov. Sånn er det med den saken. Og ikke tror jeg vi har greid det heller.
Dermed er bygdas fremtid solid tuftet på et stadig minkende antall damer i fertil alder, som en lokal komiker så fint beskrev dem. I en stadig mer stressende hverdag, får høre at de ikke strekker til. De har mer eller mindre direkte fått skylda for at skolen legges ned.
Da er det kanskje et lyspunkt at de gamle lever lengre og blir flere. Men nei … Trygdeheimen forsvinner om få år. Vi skal bæres ut av bygda når alderdommen tar oss, og bæres tilbake når Vår Herre henter oss. Siden vi er så mange som etter hvert må ha hjelp i hverdagen, så da er det nok vår skyld at institusjonen legges ned.
Dermed må konklusjonen bli, at både bygdefolket, unge og gamle, mer eller mindre bevisst, legger ned sin eiga bygd.
Så vi får krype til korset, og spørre Ham som henger der, om bedre tider. Et mirakel kan jo skje. Kanskje det blir funnet gull i fjella en dag? Innen det skjer, får vi gamle som unge, gravide eller ei, bare bli med på den etter hvert obligatoriske sentraliseringsdansen.
Legg igjen en kommentar