Innsparingskravene innen våre ulike administrasjonsnivå kommer tettere enn snøflak på en god gammeldags julefta. Sløseriet må stanses, sies det, men det er den enkle unnskyldningen, brukt overfor oss enkle innbyggere. Den egentlige årsaken er å blant annet styrke den norske krona i forhold til utlandet. OECD oppfordret Norge rett før tusenårsskiftet, å bremse veksten i økonomien da den snart ville føre til en økonomi som koker over. Siden da har ulike norske regjeringer snudd alt av steiner i søken etter stadig nye områder å skjære ned på. Mannen i gata har for mye penger mellom hendene. Velferden er for kostbar.
Venstresiden har hatt en mer sosial profil på det hele, mens høyresidens regjeringer har strammet inn på landets kostnader til de svakeste. Siden den gangen er utallige milliarder blitt innspart. I alle fall om en skulle tro politikerne som har kommet med de ulike forslagene til innstramminger. Den nye statskirkeordningen (2008), HVPU-reformen, Kommunereform, Militærordning, NAV-reform, Pensjonsreform, Politireform 2000, Politireform 2015, Regionreform, Rusreform, Helsereform, Jernbanereform, Høgskolereform, Skattereform, Landbruksreform, Endringer i AML, Samhandlingsreform, Trosopplæringsreform, Uførereform, privatskolereform, bare for å nevne noen av dem. Alle disse foreslått for at staten vil tvinge frem en effektivisering av feltet, og dermed spare utgifter.
Og da spør jeg; Hvor er disse milliardene, om ikke billionene, blitt av?
