Vi lever i en ny dyrtid. Prisene på dagligvarer og andre nødtørftige varer og tjenester har økt drastisk. På noen varer har prisen steget over 20 prosent og mer fra i fjor. Dette blir tolket som inflasjonspress.
Denne prisstigningen er uønsket, og myndighetene har hentet frem renteverktøyet, i et forsøk på å nå tilbake til inflasjonsmålet. I dagens situasjon, med krig blant noen av våre viktigste leverandører av korn, gass og olje, tror jeg regjeringen bruker feil medisin.
Ta brød for eksempel. La oss anta at alle brød i Norge hadde de samme ingrediensene og kostet det samme å produsere. La oss tenke oss at etterspørselen på brød av en eller annen grunn, økte drastisk. Dette ville føre til at tilbudet av brød ble for lite, og prisene ville steget drastisk. En typisk ubalanse i forholdet tilbud og etterspørsel. For å oppnå inflasjonsmålet ville myndighetene bruke rentenivået til å dempe inflasjonen. Dette er riktig medisin.
Men la oss si at alt melet i brød her til lands kom fra utlandet, og at det i det landet ble krig, og prisen på korn steg til værs som en rakett. Og naturlig nok også her til lands. Dette medførte til unormalt høye priser på brød, og et press på inflasjonsmålet. Igjen aktiverer myndighetene rentevåpenet. Men denne gangen ligger årsaken til de høye prisene i utlandet. Norsk rentenivå har ingen virkning på kornprisene i f.eks. Ukraina. Den forhøyede renten presser prisen på alle varer her til lands kunstig høyt, og den har liten eller null effekt på årsaken til de høye prisene. Det betyr at inflasjonsnivået ikke vil nåes.
Samfunnet kjemper i dag mot virkningene av en verdensomspennende pandemi, og sliter med konflikter rundt viktige råvareleverandører, da trenger vi absolutt ikke at regjeringen legger byrde til børa.
Når norske myndigheter midt i en dyrtid vil øke rentenivået og samtidig innføre nye skatter som grunnrenteskatt i en bransje, i stedet for å avvente til situasjonen har normalisert seg, er det etter min mening, totalt umusikalsk.
Øyvind Granberg
Engasjert Sosialdemokrat