Tresfjording

Engasjert

Sosialdemokrat

Den Norske skoles utfordringer

Slik jeg ser det:

Livet er for det aller meste en reise gjennom stadige problemløsinger. Vi løser problemer hver dag. Arbeidsgiverne ansetter folk for å løse problemer. En kunde som kommer inn i en butikk, har et problem han eller hun vil ha løst. Hver dag, fra du står opp, til du legger deg, løser du problemer, enten dine egne, eller andres. Fra den dagen du kommer til denne verden, til du forlater den igjen. Det er bare synd at dette ikke reflekteres bedre i den norske skolen.

Fra adelens spede skolesystem for nesten tusen år siden og frem til i dag har verden forandret seg kolossalt, både sosialt og teknisk. Den totale kunnskapsmengden vokst enormt, og i dag har den en eksponentiell vekst. Kunnskapen er i den digitale alderen så mye mer tilgjengelig enn den var i bokalderen. Alle mennesker med nettilgang har gratis tilgang på mer ny kunnskap hver dag, enn våre besteforeldre hadde tilgang til gjennom et helt liv.

Fra midten på det 18.ende århundre, da det jeg liker å kalle «Pugge-skolen» ble innført, har norske elever hatt en skole som i stadig mindre grad er tilpasset samfunnet rundt seg. Ene og alene fordi samfunnet er i stadig utvikling, mens skolen stort sett har vært på stedet hvil, bundet i tradisjonell tenking. Noen skoler, som f. eks. Montessori-skolene, har i ulik grad lykkes bedre i å følge med på denne utviklingen.

Einstein sa det så riktig; «I don’t need to know everything; I just need to know where to find it, when I need it.» Dette bør, etter min mening, være kjernen i all fremtidig skole. Det å kunne lete frem relevant kunnskap, teste den, og implementere den i oppgaveløsningen, vil være alfa og omega i fremtidens skole. Litt enklere sagt; Man trenger ikke pugge multiplikasjonstabellen, men forstå den for å kunne benytte seg av den på riktig måte i problemløsningen.

Vi ser i dag studenter som kommer ut av skolene med diplomer, går inn i stillinger der de må motta tilpasset utdanning for å fungere i. De blir sendt på interne kurs. Dette viser med tydelighet at en høgskoleutdannelse bare viser arbeidsgiveren at du er i stand til å ta imot ny kunnskap. Den reelle utdannelsen starter etter ansettelsen. Det er den utdannelsen samfunnet kan nytte seg av. Dette viser at den norske skolen nok holder til litt på siden av samfunnets behov.

På samme måte er nok også eksamensformen passé. Det å stenge studentene inne på et rom, ta fra dem alle kommunikasjonsmuligheter, for så be dem løse verdensproblemer i løpet av noen timer, virker på meg mer som hemmende enn utviklende. Det er heller vel ikke en særlig god måte å måle prestasjonsevnen på. Det er vel heller ikke slik det foregår i det virkelige livet. Eksamensformen er egentlig relikvie fra 1700-tallet, en målemetode skolen ikke har turt å gjøre noe med, men som helst bør erstattes med en mer fremtidsrettet måte å måle studentenes kapasitet og kompetanse.

Hvordan fremtidens skole skal se ut, er jeg ikke kapabel til å foreslå, men jeg er overbevist at man må bort fra den skoleformen vi har i dag. Grunnskolen bør ha som et mål å lære elevene den grunnleggende faglige kunnskapene innen realfag og akademiske fag. På videregående og høgskoler og universitet bør undervisningen kanskje gå mer og mer inn mot på problemløsing og ikke kunnskapssamling. Åpne eksamener med alle hjelpemidler vil etter min mening være en fordel for studentene, og der også samfunnet selv.

Hvis ikke fremtidens skole går inn på nye veier, er jeg redd for at den stadig nedadgående tendensen norske studenter og elever viser på nasjonale prøver, spesielt sett i forhold til andre sammenlignbare lands tilsvarende tall, ikke bare vil fortsette, men rett og sett eskalere.

 

Sånn … da har jeg fått sagt det …

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.