Tresfjording

Engasjert

Sosialdemokrat

Kjære bygdetjuver.

Jeg er bestefar. Jeg er en gammel gubbe, sies det. En ekte diluviansk overlevning, sies det. Eldre enn bygda, sies det. Jorden er ca. 4,5 milliarder år gammel, og bygda vår noen få tusen, men det er først de siste tusen år, og frem til noen få tiår tilbake, at bygda vår hadde en sunn og bærbar utvikling.

Første innbyggerne som bosatte seg her på den tiden, slo seg helt sikkert ned på den fineste grønne enga de så. Hvem vet sikkert, men de trengte sårt til mat, klær, husvære og varme til seg og sine barn, fremtiden. De arbeidet hardt. Utviklingen var i gang. Grove hender brøt jord, barneglam mellom fjellene. Fremtiden så lys ut.

Etter hvert kom det flere. Vi ble mange her i bygda. Behovene vokste og det ble valgt folk til å ta seg av fellesbehovene. En kommune ble skapt. Skoler ble bygget, og butikker reist, og firmaer blomstret.

Folk begynte å kalle seg bygdinger. En identitet. Røtter. Røtter i bygda, røtter i slekt, røtter i jorda. Ankeret gjennom hele livet for de som vokste opp, var skolen i bygda. Her kunne barna utvikle nettopp den felles identitet og tilhørighet som var bygda særegen. Skolen ga barna et fast holdepunkt de tok med seg gjennom hele livet. Et særpreg. En identitet. En tilhørighet. Et anker.

Så ble kommunen lagt inn under en annen kommune. Denne visste ikke hvor viktig bygda var i den gamle kommunen, og dermed begynte det store bygdetjuveriet. Den nye kommunen brukte de neste tiårene på å legge ned skoler og aktiviteter, og som en følge forsvant initiativ, i bygd etter bygd. Sentrum blomstret, bygdene visnet Ankeret til identiteten og tilhørigheten forsvant også i barna. Innbyggertallet begynte å synke. Hvem ville la sine barn vokse opp i ei bygd som ikke kunne være med å ta vare på barna?

Samtidig la de folkestyrte i den nye kommunen, stolt opp til store byggefelt og industriområder rundt sitt kommunesenter. De slo seg på brystet, og skrøt av sine bragder, og ble hedret av sine. Men ikke av de som tok kostnaden med dette. Bygdene rundt. For det er nemlig slik i samfunnsøkonomien at skal noen tjene, så må noen tape. Det vil si at når noe utvikler seg, så er det noe som har tilbakegang.

De hadde glemt dette der inne i den nye kommunestyresalen. De hadde glemt at et sterkt sentrum er avhengig av sterke bygder rundt seg. Sagen gnager sterkt på greina bygdetjuvene sitter på.

Årene gikk, og mere og flere ble flyttet fra bygdene og inn til sentrum. Til slutt var det bare noen få gårder igjen der ute i bygdene. Drevet av lokalskolens, en gang for lenge siden, siste elever. Skolen var borte. Butikken hadde stengt dørene. Arbeidsplassene et minne. Bare ett og annet begravelsesfølge skapte bevegelse i bygda.

Men det stilles krav til utvikling. Igjen ble kommunen slått sammen med en større kommune. Kommunestyret ble flyttet til det nye kommunesenteret. Bygdetjuveriet inntok nye og uante proporsjoner. Det nye kommunesenteret vokste fort. Til å begynne med. Men bygdene ble fort utarmet. Det gamle kommunesentret forvitret, og dets bygder lå brakke. Det nye kommunesenteret stagnerte. Behovet for nye bygder ble stort. Nye krav til utvikling. Ny sammenslåing. Bygdetjuveriet fortsatte.

Hjembygda mi … hvor er det? Den er i mitt hjerte, den er inne i mitt hode.

Den siste hjembygding.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.