Tresfjording

Engasjert

Sosialdemokrat

AP og Den Norske Arbeideren

Det Norske Arbeiderpartiet har i de senere år nærmest sviktet sine kjernevelgere.

Partiet ble stiftet på tuftene av Thranerittbevegelsen som den gangen i 1887 besto av rundt 30 000 medlemmer fordelt på nesten 400 foreninger. Partiet skulle være den politisk spydspiss i kampen for rettighetene til norske arbeidstakere. Den norske arbeideren skulle inn på tinget!

Den første landsomfattende tariffavtalen opprettes av Norsk Jern- og metallarbeiderforbund, en arbeidervernlov vedtas og 10 timers dag og 54 timers arbeidsuke lovfestes i 1915. 8-timers dagen blir lovfestet og maksimal ukentlig arbeidstid ble satt til 48 timer i 1918. Alle store seire for arbeiderbevegelsen.

Etter andre verdenskrig og fremover mot tusenårsskiftet, dominerer partiet det politiske landskapet her i landet, og får gjennomført en fordelingspolitikk som dannet grunnlaget for at Norge i begynnelsen av inneværende århundre flere ganger av FN kåret til verdens beste land å bo i.

I de senere år har partiets strategi endret seg, og dets politiske makt er blitt redusert. Innad i partiet, på alle nivå, går debatten om hvilken retning partiet skal gå, og om det er riktig tilpassing til det moderne samfunnet.

Med Arbeiderpartiets stemmer fikk den blå-blå regjeringen gjennom flere endringer i arbeidsmiljøloven, og mange av de var absolutt ikke til fordel for den norske arbeideren, endringer som tillot mer bruk av midlertidige ansettelser, billigere arbeidskraft fra utlandet m.m. Dette er, etter min mening, lite forenlig med partiets tidligere nevnte fordelingspolitikk og årsaken til at partiet i det hele tatt ble dannet den dagen i Arendal.

Dagens røde fane er blitt litt blå i kantene. Sentralt snakker ledelsen om at partiet må tilpasse seg det moderne politiske landskapet, men samtidig ofre rettighetene til partiets kjernevelgere, blir etter min mening helt feil.

Til tross for en større mobilisering mot ACER blant partiets medlemmer med 120 AP-ordførere i spissen, stemmer partiet for avtalen i stortinget i mars 2018. Medlemmer blir ikke hørt. Ledelsen kjører sitt eget løp. Slikt blir det opprør av. Videre samarbeid med partier på den borgerlige siden gjør ikke saken bedre.

Det er helt på sin plass at Arbeiderpartiet tilpasser seg det moderne politiske landskapet, men samtidig være med å rasere rettigheter til sine egne medlemmer, blir helt feil. Pilarene partiet er grunnlagt på er livsviktige for fortsatt kamp om makta.

Gjennom valgkampen i 2013, opplevde jeg ikke en eneste gang at Jonas Grad Støre, eller andre i fronten av partiets valgkamp, nevnte uttrykket «Den Norske Arbeideren». Ikke en eneste gang slo partiet neven i bordet, og sa at dette kan de ikke være med å støtte, da det har en negativ effekt på den norske arbeiderens rettigheter og velferd.

Jo, partiet trenger en modernisering, og symbiosen mellom kapitalen og arbeideren er en vanskelig balansegang, men partiet må ivareta sine røtter, og stå på den grunnmuren som partiets etablerere oppførte den gangen, hvis moderniseringen av partiet i dag skal lykkes.

Den norske arbeideren er partiets oppdragsgiver, ikke glem dem, Støre!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.