Jeg har vært røyker i mange år. Sluttet 1.1.2001 kl. 06:00. Men jeg er absolutt ingen fantast. Røyking er ikke forbudt. Noen vil røyke, og det må de få lov til, det er deres eget liv og helse. Så lenge det ikke er ulovlig må samfunnet ta kostnadene med aktiviteten. Det koster å ha et folk. Men røykingen har også en uheldig side, den påvirker andre mennesker i umiddelbar nærhet. Derfor MÅ røykerne vise hensyn til hvor og når de tar en røyk. Det er de egentlig etisk og moralsk forpliktet til.
Men …
Ved å ikke gjøre røyking helt ulovlig, men samtidig via lovverket innføre store begrensninger relatert til røykingen, så kommer røykerne i en veldig uheldig situasjon. De gjør noe lovlig, men blir likevel straffet. Stadige innsnevringer av områder hvor røyking er tillatt, gjør at en lovlig handling egentlig blir umulig. Hvis målet er null røykere så forby aktiviteten da! Hvis målet er null skadde i trafikken, så forby bilene. Men det går altså ikke. Derfor kan ikke lovverket strammes inn noe mer. Det neste steget i den retningen er et totalforbud på like linje med narkotiske stoffer, men det går i alle fall ikke. Hvordan skal en håndheve det? En formidabel oppgave, som vil komme i tillegg til den tapte krigen mot narkotika.
Men …
Oppi det hele, under tiden fra de første lovene som regulerte røykingen kom, og frem til i dag, har holdningskampanjer glimret med sitt fravær. Det er liksom mer effekt i en lov, og billigere er det også, men folks holdninger og egenoppdragelse er nok mer effektiv enn noe annet. De har omtrent de samme lovene når det gjelder drap i USA og i Canada, men forskjellen på antall drap i året er enorm. Denne forskjellen må derfor i det vesentligste skyldes holdningene til drap i befolkningen.
Slutt derfor å straffe røykerne, og heller bruk noen milliarder på holdningsskapende kampanjer. De er dyre, ja, men effekten er både god og langvarig … og det fine med holdninger er at ingen blir straffet for å gjøre noe lovlig.
Sånn … så er det sagt