De som har mest blir stadig rikere. Stadig mer og mer av verdens verdier samles på stadig færre hender. I år eies halve Norge av 10 % av befolkningen. Den andre halvdelen deles mellom de andre 90 %’ene. De siste årene har denne trenden forsterket seg.
Credit Suisse kom i 2015 med en rapport som gikk gjennom verdens rikdom. Den viser at én prosent av verdens rikeste, eier nær halvparten av alle verdens verdier – 48,2 prosent for å være nøyaktig.
En skulle tro at Norge, med sine sosialdemokratiske verdier, er et land med små forskjeller, men det er det ikke. Credit Suisse mener at Norge havner i kategorien for «stor ulikhet». Dette definerer de med at topp ti prosent eier mer enn 60 prosent av verdiene. Ulikheten er visstnok større her til lands enn i land som Spania, Storbritannia, Canada, Finland, Frankrike og Italia.
Hvorfor tar jeg opp dette nå?
Vel, en mest mulig rettferdig fordelingen av ressursene landet gir oss, er den viktigste faktoren for veksten i et velferdssamfunn som Norge, og det er nettopp det at vi har vært så flinke til dette, som er en av de viktigste grunnene til at Norge gang på gang i de senere år, er blitt kåret til verdens beste land å bo i.
Det viktigste virkemiddelet for å bygge en velferdsstat som Norge, er skatter. Innbetalt skatt fra private og bedrifter finansierer vårt helsevesen, skoleverk, politi, militære, infrastruktur, og mye, mye mer. Nivået på tjenesteleveringen fra staten, gjennom kommuner og andre aktører, avhenger av størrelsen på skatteinngangen. Med andre ord vi kan ikke opprettholde dagens velferdsnivå i et lavkostland, der skatteinngangen ikke er på samme nivå.
Regjeringen, og det gjelder alle vi har hatt de siste årene, har jobbet for en noe annerledes skatteinnkreving. Eiendomsskatten slik vi kjenner den i dag, kom inn i bildet på midten av syttitallet. Det nye her var at kommunene selv krevde inn skatten direkte. Samtidig begynte Stortinget å stadig stramme inn på overføringene fra stat til kommune. Liksom tvinge de til å utnytte det skattemessige inntektspotensialet denne skattemuligheten gir. Resultat er at snart, så er hele Norge på 7‰-sats, og uten bunnfradrag. Sann mine ord.
Det som jeg mener er feil i det hele, er at de “blåblå” har siden de kom til makten, gitt skattelette til de som har mest penger, samtidig som de har kuttet i trygder, pensjoner og forhøyet helsekostnadene til de som tjener minst her i landet. Dermed opplever befolkningen i landet en urimelig skatteøkning, når kommunene kommer inn som en skatteinnkrever nummer to.
Det hevdes at kommunen ikke trenger å innføre eiendomsskatt, hvis de tar tæring etter næring. Det er en snev av sannhet i det, men siden helse- omsorg- og skolebudsjettene utgjør snart nitti prosent av en kommunes utgifter, vil en slik politikk gi uønsket reduksjon i kvantitet, og ikke minst kvalitet, i disse tjenestektorene.
Derfor er lokalvalget viktigere enn noen gang. Neste lokalvalg er i 2019, men det vil være til stor hjelp for Norges befolkning at våre sentrale politiske medspillere er på plass på Løvebakken allerede fra høsten av. Det er ikke så nøye med hvilke parti dette blir, bare de har en sterk sosialpolitisk forankring!