Den personlige politiske arena

Et parti er en arena der mennesker av noenlunde likt syn på politikk samles for å fremme en felles politisk retning. For å få til dette best mulig, må alle medlemmer dra i samme retning.  Dette er en viktig faktor i partiets legalitet til eksistens. Noe annet blir en splintring av partiets tyngde på den politiske arena. Hvis man ikke godtar majoritetens preg på politikken partiet skal stå for, og forfekter egne personlige meninger utenfor møterommene, kan man ikke forvente annet enn å klandres for illojalitet.

Noen mennesker kommer ofte til sine oppfatninger og meninger gjennom kompliserte prosesser som inneholder farger fra blant annet erfaringer, kunnskap, holdninger, oppvekst og miljø. I tillegg kommer det personlige nederlaget som ligger latent i en mulig feiltolkning, eller direkte feil fakta. Blander man så inn litt stolthet og sårbarhet, kan en «forvillet» meningsmotstander være en vanskelig steinhelle å vende.

Det er noen viktige grunner til at et menneske tar på seg frivillig den tyngden det er å være en representant for folket i den lokale politikken. En av dem er personlig status. En annen er posisjon i samfunnet. En liten bonus er at disse to kan forholdsvis enkelt oppnås uten mange år på skole. Med andre ord det personlige aspektet ligger ofte sterkt til grunn for en politisk karriere. Her blir evnen til å stå samlet bak et partis vedtak sterkt utfordret.

Partiet først, personen etter.

Personen vs. Partiet

Før man stiller seg til rådighet for det lokale partiet, bør man stille seg selv følgende spørsmål; Er jeg med for å fremme partiets politikk, eller min egen? Har man ikke et helt avklart forhold til dette spørsmålet, kommer man før eller senere i den situasjon at enten ens egen eller partiets politikk blir skadelidende.

Et partis politikk formes blant annet av flertallet blant styret. Styret og dets leder er igjen valgt av flertallet av medlemmene. Med andre ord, har et medlem deltatt på minoritetens side i utformingen av politikken, har det medlemmet vært delaktig i utformingen av partiets politikk på lik linje med majoriteten. Derfor vil det være personlig illojalt å fortsette og fremme egne personlige holdninger og meninger som går imot en politikk man selv har vært med å forme.

Hvis du slipper ett tonn sand fra et fly ned på en ikke altfor tykk sjøis, vil den spre seg i vinden og legge seg over et stort område, uten å skade isen i det hele tatt. Slipper man derimot én ett tonn tung stein ned på den samme isen, så blir det hull. Slik virker også et partis slagkraft. Er ikke medlemmene med og drar i samme retning, vil partiet risikere å ende opp på sidelinja i kommunestyresalen.

Partiet først, personen etter.

Vedtak og omkamp

Det sies, og det med rette, at et vedtak er ikke gyldig lenger enn til det neste vedtaket som endrer på det. Kampen for å få til et nytt vedtak, er en legal handling i seg selv, hvis den føres av mennesker som ikke tilhører de partier som stemte for vedtaket i første omgang. I et parti der det er avklart hvordan man skal stemme i kommunestyret, er det illojalt å personlig delta i kampen for et nytt og endret vedtak. Det handler om respekt for flertallet, og ikke minst å unngå feil ressursbruk.

Når velgerne ser kommunestyrerepresentanter gå opp på talerstolen å tale sitt eget parti midt imot, og ofte forfekter et annet partis politikk, lurer de helt sikkert på om ikke den personen er i feil parti. Hvorfor skal da et kommunestyre stemme for et parti som ikke ser ut til å være tro til sine egne vedtak? Er ikke det andre partiets mening i den saken, dermed styrket?

MA vs. RA

Det er med dette som utgangspunkt, ikke illojalt av Romsdalsaksen AS å kjempe for et nytt vedtak i Stortinget der RA blir vedtatt og MA forkastet.

Men det er direkte illojalt av Frank Sve, som en sentral politiker i FrP, å gå mot sitt eget partis stemme når Møreaksen ble vedtatt i Stortinget i 2014.

Det er også direkte illojalt av Berit Tønnesen, som styremedlem i Møre og Romsdal Arbeiderparti å gå imot partiets stemme i det samme vedtaket.

Blant deres personlige tilhengere vil partiets flertall svekkes kraftig, derom hersker ingen tvil. Men disse få utbryterne vil heller trolig ikke ha tyngde nok til å få presset gjennom store endringer. Resultatet er at både partiet og enkeltpersoner igjen med brukket rygg på valen, når valgåret nærmer seg.

Fylkesordfører John Aasen er karakterisert som mange som en stabukk og urokkelig når det gjelder kryssingen av Romsdalsfjorden. Men han er bare lojal. Ergo en man kan stole på. Et politisk forbilde … egentlig. Det tjener samfunnet best at vi alle drar i samme retning, i alle fall når vedtakene er gjort.