Skal Norge sørge for et liv også for mennesker uten mulighet til jobb og lønn, bør utbetalingene være så høyt over sultegrensa som mulig. Å holde de trygdede nede på et eksistensminimum er etter min mening en forbrytelse mot menneskeheten.
I de senere år har den norske stat strammet inn økonomien til de fattigste her i landet. Nesten umerkelig, litt etter litt, er deler av velferden vår blitt gnafset bort. I løpet av få år er utbetalingene til de trygdede og pensjonister betraktelig bremset i forhold til den reelle prisstigningen. Det vil si at disse gruppene hvert år kommer lenger og lenger bak i et økonomisk race de i utgangspunktet lå sist i fra før.
Men kan man vente bedre når de som vil ta fra de fattigste, og gi til de rike, har flertallet i Stortinget bak seg? Der lovene blir laget og iverksatt? Kan man i det hele forvente noen bedring for de svakeste, når Norges største parti på den sosialistiske siden av norsk politikk i viktige saker stemmer sammen med høyresiden?
Hvorfor stenges store deler av Norges befolkning mer og mer ute fra sin rettmessige del av velferden? Fordi de ikke bidrar i sterk nok grad i arbeidslivet? Er målet å holde denne gruppen mennesker i evig utenforskap? Likeså deres barn?!? Stengt mer og mer ute fra samfunnet de er født inn i?