Ca. 99,93 av verdens befolkning er fra utlandet. Kanskje det er på tide å akseptere at vi her på bjerget absolutt ikke er i nærheten av verdens navle?
Siden EØS-avtalen ble innført i 1994 har Norge, Island og Liechtenstein hatt tilgang til EUs indre marked med like konkurransevilkår og like regler.
Det innebærer at flere tusen EU-direktiver er tatt inn i det norske lovverket. Flere av disse har vært, og er, politisk kontroversielle. Det gjelder blant annet direktiver som omhandler tilknytning til EUs energimarked og felles jernbanepolitikk.
Med andre ord vi holder på å bli europeere uten at vi kan gjøre noe med det. Uten at vi bør gjøre noe med det. Men er det så gale da?
Vi ér jo europeere. Problemet er at nye lover mer og mer kommer fra EU, og ikke fra vårt eget valgte Storting. Blir vi utvisket som egenart?
Hva skjer med den norske modellen som baserer seg på en fordelingspolitikk som er mer eller mindre fremmed på kontinentet. Tre-parts samarbeidet for å avgjøre hvordan vi skal fordele godene landet gir oss, er helt unik i verden. Men, blir arbeidersiden bevisst svekket i en stadig mer høyrevridd verden?
Selv her i landet stemmer vanlige arbeidere på partier som har uttalte mål å frata dem sosiale goder. Tanken om at statens rolle i samfunnet skal minimeres, og det offentlige tjenestetilbudet overlates til kapitalen, får stadig større feste. Selv om høyreregjeringen i 2014 innførte store enderinger i Arbeidsmiljøloven, endringer som mer eller mindre svekket rettighetene til den vanlige arbeidstakeren på en rekke felt som bl.a. helse og omsorg, ble de gjenvalgt ved neste valg.
Men kan Norge stå utenfor EU? Norge er ikke større enn en bydel å regne i europeisk sammenheng. Militært er vi en kinaputt. Vi har absolutt ikke styrke nok til å forsvare vårt eget land. Finansielt kan vi egentlig kjøpes opp av noen av verdens største bedrifter som f.eks. Det norske statsbudsjettet ligger på ca. 1/5 av den årlige omsetningen til Wall Mart som topper listen over verdens største bedrifter.
Hvilke farer ligger foran oss? Vel, vi er en del av Europa, og ligger pladask mellom to av de største økonomiske maktene i verden, nemlig USA og Russland. Disse landene er også de største militært. Sammen med Kina som stadig vokser militært, teknologisk, demografisk og økonomisk.
Ute i denne «skolegården» vi kaller vår verden, er det viktig for en liten tass å knytte seg til en storebror. Husk at under krigen ble vi overkjørt av en stormakt, og befridd av en annen. Hva hadde skjedd om Sovjet ikke trakk seg tilbake etter krigen? Hva var den egentlige årsaken til at de gjorde det? USA?
Skal nasjoner overleve som en nasjon i fremtiden må de styrke seg militært, finansielt og teknologisk. Dette gjelder også EU. Norge har for få ressurser til å gjøre dette alene og utgjøre en faktor verden må ta hensyn til. Derfor må allianser opprettes. Dette er viktig og vil medføre endring av makttyngdepunktet i Europa. Også her i landet.
EU er utvilsomt det eneste alternativet for Norge. Spørsmålet er om vi vil styres fra Brüssel, Moskva, Washington eller Beijing. Svaret sier seg selv, egentlig. Men litt lokalstyre fra Oslo hadde vært fint.