Dette er vel å anse som å banne i kirka, men jeg er redd for at Trond Giske ikke kommer i posisjonen noen av oss vil ha ham i, uten en lang, traurig og krevende prosess som må starte i de aller fleste lokallag der Giske og hans tilhengere stemmes frem på alle plan i partiet. Altså ikke bare Giske selv, men hans støttespillere også. Først på kommuneplan. Så på fylkesplan og deretter sentralt. Jeg tror ikke det finnes noen snarvei her. Det er ingen tvil om at mange som sitter i viktige posisjoner i partiet i dag motarbeider Giske. Derfor tror jeg Giskes vei til sentralstyret og inn på den nasjonale arena i DNA, er full av feller, høye hekker og glasskår.
Når det er sagt, tror jeg Giske er den siste bæreren av de tanker og holdninger som preget de menneskene som etablerte Det Norske Arbeiderpartiet tilbake i 1887. Disse holdninger og tanker tok lederne i partiet med seg inn i etterkrigsårene da fordelingspolitikken den gangen la grunnlaget for den velferden vi alle opplever i dag. Det er, for å si det slik, ikke FRP politikk som har gjort Norge til ett av verdens beste land å bo i.
Til slutt vil jeg si at jo, tidene har endret seg drastisk siden den gangen, men behovet til den norske arbeideren har ikke det, i alle fall ikke i noen særlig grad. Hen må fremdeles kjempe for opparbeidede rettigheter, og stå på for å få sin rettmessige del av de verdien landet vårt gir oss. Ellers vil mer og mer av disse godene havne på stadig færre hender i Sveits.
Ha en fortsatt og dag, og lykke til Trond.