Dagens regjering jobber hardt med å realisere oppdraget gitt av sine oppdragsgivere. Oppdragsgiverne er mennesker som representerer eierskapet i norsk industri, og som i stor grad trygger den økonomiske ryggraden til de blå partiene. Med disse gavene kommer det selvfølgelig krav. Norges rikeste gir ikke Høyre millioner av kroner uten å få noe tilbake.
Hensikten med kravene fra oppdragsgiverne er å få minsket kostnadene de har. Den største kostnaden mange bedrifter sliter med er relatert til de ansattes lønninger og rettigheter. Her kommer blant annet nye forslag på endringer i arbeidsmiljøloven. Det kommer krav om innskrenkinger av trygderettigheter, ja til og med størrelsen på trygda.
Det er da vi på gølvet skal spørre oss selv; Hvor blir så alle disse innsparingene av? Pengene forsvinner jo bare ikke. Men det er egentlig ingen tvil; De går rett i lommene på oppdragsgiverne som gjennom indirekte styring av lovmakerne også arbeider for lavere skatter til seg selv, jfr. debatten om formueskatten.
Alle disse ikke-arbeidstakervennlige lovendringene og «tyveriet» av hundre år med opparbeidede rettigheter for den jevne mannen i gata, trenger selvsagt å legitimeres. Upopulære tiltak aksepteres lettere når det støttes av mennesker eller organisasjoner med pondus og som i tillegg nyter stor respekt og autoritet blant befolkningen.
Og det er her KRF kommer inn. De blå-blå bruker partiet for alt det er verdt. Det blir liksom lettere å få aksept for en reduksjon av trygder og rettigheter, når en kristenreligiøs organisasjon støtter tiltaket.
Har KRF tenkt over dette? (Uansett hva svaret er på dette spørsmålet, så er det skremmende.)
Ja … og Venstre har nok samme funksjonen de også.
… men hva får de to igjen for strevet?
Sånn … så er det sagt!