Møreaksen, Romsdalsaksen, Tresfjordbrua og en mengde andre offentlige prosjekt innen samferdsel og helse og omsorg, har gått gjennom noenlunde den samme kverna.

Det hele starter med et behov som søker løsning. Behovet er avdekket av de menneskene som er midt oppe i det. Ut i fra den gryende tanken kommer prosjektet over i fasen hvor behovet er etablert. Deretter kommer fasen hvor man innser at her må det gjøres noe.

Planleggingen starter så snart den blir finansiert. Store areal skal reguleres. Eiendommer der folk bor. Målene spesifiseres. Som regel er hovedmålet innen samferdsel å betjene verdiskapningen på en god måte.

Hittil har det vært lite protester. Verden går da fremover.

Flere alternativer legges på bordet, og impliserte institusjoner og interesseorganisasjoner samles etter hvert bak en løsning man går for. Alternativer forkastes over en lav sko.

Det endelige forslaget gjøres klart til å legges ut til offentlig ettersyn, slik at allmuen, spesielt grasrota, kan få sagt sitt. Man er jo demokratisk. Stillhet.

Så settes spaden i jorda, og det hele eksploderer. Ubetydelige kryp som fra halvråtne røtter i en urgammel skog av mosegrodde haubokk-tuer, kravler frem, og alle er de imot. Imot vedtaket. Imot verdiskapningen. Imot fremtiden. Imot alt annet enn egne tanker og løsninger. Kravet om å bli hørt ljomer over tjærnet.

«Vi har et bedre alternativ!», ropes det i skumringens dunkle tåke. «Men det alternativet ble jo forkastet for mange år siden», sier de folkevalgte. «Vårt alternativ er bedre, og vi krever at vårt alternativ blir gjennomført» og dermed er kravet at alt settes tilbake til start, og hele prosessen må gjøres på nytt.

De folkevalgte lurer på hvorfor de er valgt, og velgerne lurer på hvordan de kunne velges.
Krav om respekt for de demokratiske prinsippene er ikke noe grasrota pålegger seg selv. Det gjelder jo bare våre folkevalgte, ser de ut til. Ja, og statsministeren, selvfølgelig.

Gud og Hvermann krever å bli hørt. Veier blir ikke bygget før Hvermansen er enig med sin Gud om saken. Saken tar år. Tiår! På tiår!

Respekten for de vi har valgt, og de vi selv har satt til å styre, fordamper i skogbunnen. Det blir ikke lett i en tid hvor Hvermansen har hele verden som sine tilhørere, å fremme de reelle fakta. Kakafonien underbygges med subwoofer fra Facebook.

Men behovet, det gryende behovet som har vokst seg stort og sterkt, behovet det hele startet med, ligger der ensomt og glemt.

Øyvind Granberg
2017 søndag 19 november 21:34:17