Norges verdier utgjør en kake vi alle som bor her skal ha vår rettmessige del av. Grovt sett er den delt i tre kakestykker. Ett til arbeidsgiverne, ett til arbeidstakerne og ett til staten. Hvert år setter representanter fra de tre «kakestykkespiserne» seg ned, og forhandler om hvor store de tre kakestykkene skal bli.

Tradisjonelt har staten ansvaret for å fordele velferden ut blant folket. Det er kjernen i den Skandinaviske modellen. I denne modellen, som er karakterisert av universalitet, er statens mål å sikre likhet. Både stønadssystemet og skattesystemet har omfordeling av inntektene som mål. Systemet er bygd på individuelle rettigheter, og familien spiller en underordnet rolle som velferdsforsørger. Ytelsene er universelle. Velferdsstaten er i hovedsak finansiert av generelle skatter og avgifter.

I motsetning til den anglo-amerikanske velferdsstaten som praktiseres i USA og Storbritannia. Hovedformålet er i korte trekk sørge for å gi innbyggerne ei minstesikring, samtidig som man legger vekt på intensivet med å få folk til å arbeide. Fokus i denne modellen ligger på fattigdom, ikke omfordeling. Markedet spiller en viktig rolle, enten ved at staten garanterer ei minstesikring til alle og overlater resten til markedet, eller ved at staten subsidierer private velferdsordninger. Nivået på ytelsene er relativt lav, dette for å motivere til arbeid. Ytelsene er relativt lave, enten behovsprøvd bare for de med størst behov, eller ved at staten yter lave universelle overføringer.

I det politiske landskapet er det tradisjonelt sett venstresida som er tydeligst når det gjelder en fordelingspolitikk med en sosial grunnmur. Dette vises i valgdebattene der dagens høyre regjering i starten ga skattelette til kapitalen tilsvarende 24 milliarder norske kroner. For å finansiere dette ble det strammet inn på velferden til Ola og Kari Nordmann.

Argumentasjonen for å gjennomføre slike skatteletter, var hovedsakelig å skape flere jobber. Mange velgere lot seg dupere, og glemte helt at det er etterspørselen som skaper arbeidsplasser, ikke skatteletter. Undersøkelser gjort av OECD viser at resultatet av slike skatteletter i stor grad går til reinvesteringer i utlandet.

Januar 2020 ble 70,2 prosent av den norske befolkningen regnet for å være i arbeidsstyrken. Andelen er 3,6 prosentpoeng lavere enn for ti år siden, da den var i ferd med å klatre opp mot en topp på 74 prosent. Dette viser i klartekst at all verden skattelette til arbeidsgiverne ikke bidrar til å øke antallet arbeidsplasser, og at fordelingspolitikken til dagens høyreregjering kun har landets rikeste sine ønsker som mål.

Resultatet er at kakestykket til kapitalen vokser på bekostning av arbeidstakerne sitt. Dette er litt merkelig, for det er arbeidstakerne som for det meste utgjør konsumenten i økonomien, og får forbrukeren mindre å rutte med, så sparer hen mer, dvs. bruker mindre, og omsetningen til kapitalen synker. Er det noen her som driver og sager av den grenen de sitter på?!?

Dagens norske velferdssystem ble til på 1950- og 1960-tallet. Da ble trygdesystemet vårt og de offentlige tjenestene innenfor helse-, sosial- og utdanningssektorene utbygd. Barnetrygd kom i 1946, og i 1957 fikk vi alderstrygden (uten behovsprøving). Mange trygdeordninger ble samlet i folketrygden i 1967, selve hjørnesteinen i den norske velferdsstaten.

Etter krigen og resten av århundret dominerte venstresiden norsk politikk, og fikk gjennomført en fordelingspolitikk som i dag har gjort Norge til en av verdens beste land å bo i. Høyresiden har ikke kunnet fått til dette, da deres mål er å gi kapitalen bedre vilkår, og ikke mannen i gata slik den sosialistiske del av partimassen ønsker.

Kilder:
Kuhnle, Stein: “Den skandinaviske velferdsstat i det globale konkurransesamfunn”, artikkel i “Virker velferdsstaten?”.
Stortingsmelding nr 50 98/99- Utjamningsmeldinga.
Arbeidsmarkedet i tall og fakta – arbeidslivet.no.
SSB, Ulikheten – betydelig større enn statistikken viser – ssb.no
NDLA, Velferdsstaten – ndla.no